Siden Sculco et al. Først rapporterte den små inkisjonen av total hoftearthroplastikk (THA) med posterolateral tilnærming i 1996, er det rapportert om flere nye minimalt invasive modifikasjoner. I dag har det minimalt invasive konseptet blitt overført og gradvis akseptert av klinikere. Imidlertid er det fremdeles ingen klar avgjørelse om minimalt invasive eller konvensjonelle prosedyrer skal brukes.
Fordelene med minimalt invasiv kirurgi inkluderer mindre snitt, mindre blødning, mindre smerter og raskere utvinning; Ulempene inkluderer imidlertid begrenset synsfelt, lett å produsere medisinske neurovaskulære skader, dårlig proteseposisjon og økt risiko for rekonstruktiv kirurgi.
I minimalt invasiv total hoftearthroplastikk (MIS - THA) er postoperativt tap av muskelstyrke en viktig grunn til å påvirke utvinning, og den kirurgiske tilnærmingen er en viktig faktor som påvirker muskelstyrken. For eksempel kan anterolaterale og direkte fremre tilnærminger skade bortføringsmuskelgruppene, noe som fører til et gyngende ganglag (Trendelenburg halte).
I et forsøk på å finne minimalt invasive tilnærminger som minimerer muskelskader, Dr. Amanatullah et al. Fra Mayo Clinic i USA sammenlignet to feil-THA-tilnærminger, den direkte fremre tilnærmingen (DA) og den direkte overordnede tilnærmingen (DS), på kadaveriske prøver for å bestemme skaden på muskler og sener. Resultatene fra denne studien viste at DS-tilnærmingen er mindre skadelig for muskler og sener enn DA-tilnærmingen og kan være den foretrukne prosedyren for feil.
Eksperimentell design
Studien ble utført på åtte fersk frosne kadavre med åtte par på 16 hofter uten historie med hofteoperasjoner. Den ene hoften ble tilfeldig valgt til å gjennomgå feil-THA via DA-tilnærmingen og den andre via DS-tilnærmingen i den ene kadaveren, og alle prosedyrer ble utført av erfarne klinikere. Den endelige graden av muskel- og seneskade ble vurdert av en ortopedisk kirurg som ikke var involvert i operasjonen.
De anatomiske strukturene som ble evaluert inkluderte: Gluteus Maximus, Gluteus Medius og dens sene, Gluteus minimus og dens sene, vastus tensor fasciae latae, quadriceps femoris, øvre trapezius, piatto, nedre trapesius, obturator internus og obturator externus (figur 1). Musklene ble vurdert for muskeltårer og ømhet som var synlige for det blotte øye.
Fig. 1 Anatomisk diagram av hver muskel
Resultater
1. Muskelskade: Det var ingen statistisk forskjell i omfanget av overflateskader på Gluteus Medius mellom DA- og DS -tilnærmingene. For gluteus minimus muskel var imidlertid prosentandelen av overflateskade forårsaket av DA -tilnærmingen betydelig høyere enn den forårsaket av DS -tilnærmingen, og det var ingen signifikant forskjell mellom de to tilnærmingene for quadriceps -muskelen. Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom de to tilnærmingene når det gjelder skade på quadriceps -muskelen, og prosentandelen av overflateskade på Vastus tensor fasciae latae og rectus femoris -muskler var større med DA -tilnærmingen enn med DS -tilnærmingen.
2. Seneskader: Ingen av tilnærminger resulterte i betydelige skader.
3. Senetranseksjon: Lengden på gluteus minimus senetranseksjon var betydelig høyere i DA -gruppen enn i DS -gruppen, og andelen av skaden var betydelig høyere i DS -gruppen. Det var ingen signifikant forskjell i senetranseksjonsskader mellom de to gruppene for pyriformis og obturator internus. Det kirurgiske skjemaet er vist på fig. 2, fig. 3 viser den tradisjonelle laterale tilnærmingen, og fig. 4 viser den tradisjonelle bakre tilnærmingen.
Fig. 2 1A. Fullstendig transeksjon av gluteus minimus senen under DA -prosedyren på grunn av behovet for femoral fiksering; 1b. Delvis transeksjon av gluteus minimus som viser omfanget av skade på dens sene og muskelmagen. gt. større trochanter; * Gluteus minimus.
Fig. 3 Skjematisk av den tradisjonelle direkte laterale tilnærmingen med acetabulum synlig til høyre med passende trekkraft
Figur 4 Eksponering av den korte ytre rotatormuskelen i en konvensjonell THA -bakre tilnærming
Konklusjon og kliniske implikasjoner
Mange tidligere studier har ikke vist noen signifikante forskjeller i operativ varighet, smertekontroll, transfusjonshastighet, blodtap, lengde på sykehusopphold og gang ved sammenligning av konvensjonell THA med feil-THA.a klinisk studie av THA med konvensjonell tilgang og minimalt invasivt THA av Repantis et al. viste ingen signifikante forskjeller mellom de to, bortsett fra en betydelig reduksjon i smerte, og ingen signifikante forskjeller i blødning, vandretoleranse eller postoperativ rehabilitering. En klinisk studie av Goosen et al.
En RCT av Goosen et al. viste en økning i gjennomsnittlig HHS -poengsum etter minimalt invasiv tilnærming (antydet bedre utvinning), men en lengre operativ tid og betydelig mer perioperative komplikasjoner. De siste årene har det også vært mange studier som undersøkte muskelskader og postoperativ restitusjonstid på grunn av minimalt invasiv kirurgisk tilgang, men disse problemene er ennå ikke blitt grundig adressert. Den nåværende studien ble også utført basert på slike spørsmål.
I denne studien ble det funnet at DS -tilnærmingen forårsaket betydelig mindre skade på muskelvev enn DA -tilnærmingen, noe som fremgår av betydelig mindre skade på gluteus minimus -muskelen og dens sene, vastus tensor fasciae latae muskel og rectus femoris muskel. Disse skadene ble bestemt av selve DA -tilnærmingen og var vanskelige å reparere etter operasjonen. Tatt i betraktning at denne studien er et kadaverisk eksemplar, er kliniske studier nødvendig for å undersøke den kliniske betydningen av dette resultatet i dybde.
Post Time: Nov-01-2023
